En dag på Tenerife

Charterflyet er fullt av solbrune og slitne sydenturister. Noen av oss, sånn som meg selv, har vært på en ukes opphold på Las Americos på Tenerife i forbindelse med en kongress. Vi har hatt det bra og reiser tilbake proppet med informasjon og nye tanker og ideer for vår fremtid som forhandlere og ledere i en skandinavisk bensinstasjonskjede. En del fritid har det selvfølgelig også blitt. Sol, strender, restauranter og barer av ymse slag har blitt flittig besøkt. Kjedelig, vil nok mange av oss mene. Man sitter ikke på stranden og steker seg når man er på Tenerife. I alle fall ikke når man har tilført baggasjen noe ekstra kilo med paraglider utstyr. Kun på ryktet om at Tenerife skulle være et paradis for oss med vinger var det akkurat det jeg hadde. I tillegg til samboer og to barn hadde jeg tatt sjansen på å drasse med meg den klumsete sekken med en nyinnkjøpt demobrukt Nova Axon.

Forhåpningene om å få anledning til å fly var begrenset til det minimale helt til jeg på en go-kartbane så noen karer som satt med hver sin umisskjennelige oppakning og en kald pils. De så ikke ut til å interessere seg stort for go-kart der de kikket på kumulusene som lå tett i tett innover øya. -Dette kan være min eneste mulighet. Tenkte jeg mens jeg målrettet styrte bort til bordet de satt ved. Mørbanket og svimmel ett tyve runder hasardiøs go-kartkjøring fikk jeg stotret frem på engelsk. - Om de var kjent her og om de visste om noen drev med guiding for Paragliding.

Det var Mike som tok ordet. Han var tysk og fikk fortalt meg at -joda, han var guide han. Mike virket vennlig og den gamle tysken min ble satt på prøve. Syv år i Berlin setter dog sine spor. Vi fant tonen og ble etterhvert enige at jeg skulle slå på tråden fredag kveld for å avtale flyging på lørdag. Det var den eneste hele fridagen jeg hadde. Konferanse, middager og familie krevde sitt resten av uken så utsiktene for en skikkelig avslappende og rolig tid til å bli kjent med omgivelsene for så å fly var heller labre før lørdag.

Fredag kveld ringte jeg Mike og han beskrev veien dit vi skulle møtes. Leiebil var bestilt og på lørdag morgen klokken ni bar det løs mot det ukjente. Opp mot fjellene. Veiene ble smalere og smalere, men Opel Astraen var et hendig kjøretøy på disse veiene. Etter å ha rotet meg bort et par veier måtte en telefonsamtale med Mike til for å få nærmere instrukser om veien. Jeg ble geleidet inn på en kjerrevei opp mot et gammelt hus. Foran huset sto en elda eldre folkevognbuss og en gjeng tyskere sammen med Mike og pakket utstyr opp på taket av bussen. Mikes nydelig samboer var også der. Hun holdt den ca 3 år gamle sønnen på armen og bivånet følget. Jeg begynte å ane at det her bodde to entusiaster som virkelig hadde gått inn for å realisere en romantisk drøm.

Jeg fikk hilst på alle og beklaget så mye hvis jeg skulle ha forårsaket noen forsinkelser i programmet. Det var ingen sure miner og det så ut til at det var en trivelig gjeng. Min oppakning ble behørlig surret fast til taket av folkevognen sammen med det andre utstyret og det var bare å bære av gårde mens Miks kone Sabina vinket god tur.

Første stoppested var oppe i fjellsiden, ikke så langt unna "drømmeslottet" til Mike og Sabina. Folkevognbussen slet tungt så turen gikk sakte. Jeg fikk derfor god tid til å tenke over hvor gøy det skulle bli å sveve over det landskapet vi passerte. Det var ikke vanskelig å forstå at man er avhengig av guide for å kunne fly her. Skarpe lavastein og kaktuser inviterte akkurat ikke til å legge ut den nye vingen min.

Startplassen var en "rydning" i fjellskråningen bestående av mørkebrun og støvete lavarullestein. En farve som la seg fint over den nye rosa vingen min og ga den et litt mørkere skjær. Ikke veldig pent, men det bekymret meg lite akkurat da. Vi ble forklart hvor landingen var og hvordan vi best skulle foreta innflyvningen. (De andre i gruppen hadde vært å sett på landingen tidligere).

Til tross for min iver bestemte jeg meg for at de andre fem tyskerne skulle få lov å være "dummies". Den største iveren ble i mellomtiden døyvet med sigaretter jeg bommet av de andre. Kamera hadde jeg selvfølgelig også glemt. Litt trist var det at jeg ikke kunne dokumentere at jeg virkelig hadde fått flydd, men det fikk så være. -Herregud så lang tid disse tyskerne brukte på å legge ut og ordne vingene sine. Til tross for fin vind inn mot start startet alle sammen forlengs. Ventetiden ble ikke kortere av at av de fem tyskerne var det bare to av dem som klarte å komme av gårde ved første forsøk. Resten bomstartet minst en gang. Mike som var guide og instruktør startet ikke selv denne gangen. Landingene til Tyskerne var heller ikke noe å rope hurra for. En av dem fikk i alle fall vist hvor flink han var til å ta fallskjermrulle. Jeg tenkte at når disse våger seg til Tenerife for å fly og lære, er det ikke noe fare med meg heller.

Når jeg la ut min vinge og seletøy ser Mike på meg med en urolig mine. -Har du ikke noen ryggbeskytter? Spør han. -Nei, sier jeg. -Desverre har jeg ikke det enda. -I Tyskland er det påkrevd å ha ryggbeskytter, er det ikke det i Norge? Spør han mens han hjelper med å legge ut vingen min. Med dårlg samvittighet for at jeg egentilg ikke er best mulig sikret på alle måter datt en tanke ned i hodet mitt. -Hos oss er det i alle fall plikt at man lærer å fly og at man klarer å ta av og lande uten å slå seg halvt fordervet før man får lov å fly på egenhånd. Etter det jeg så var nok ryggbeskyttelse og airbagger etc. veldig anvendelig hos mine nye venner fra Tyskland. (Dette begrenser ikke min egen dårlige samvittighet for at jeg sikkerhetsmessig ikke hadde mitt eget utstyr helt i orden. Planen min var å kjøpe dette på Tenerife men utsalg/forhandler hadde jeg ikke klart å oppdrive og Mike hadde ikke de spanske papirene i orden for å drive handel)

Det var enda tidlig på dagen og solen hadde ikke rukket å skinne gjennom skydekket for å varme opp bakken nok til å gi nok termik Det ble likevel en fin femogtyve minutter lang flytur hvor jeg kunne ane hva som var i vente når termiken først satt i gang for alvor. Det var sikkert nok til å holde seg oppe og skru seg opp i uante høyder for så å fly bort til en annen del av øya. Men når man ikke har vario og ikke er verdensmester i å skru termik var det greit med en sklitur. Særlig med tanke på at jeg ikke var kjent med flyforholdene og at utstyret mitt var forholdsvis nytt og ukjent for meg.

Etter landing og noen tilfredse magadrag av en nybommet røyk ble vi plukket opp av Mike. Han ga oss noen nyttige tips om forskjellige ting og kommenterte våre flyferdigheter. Vi bestemmte oss for å fly på samme sted en gang til. Mike lot meg få låne seletøyet og varioen sin. (Varioen måtte festes foran på selen, sammen med nødskjermen) Dette skulle bli min første tur med Vario!

På den lille halvtimen det hadde tatt til vi kom opp igjen var sola brutt igjennom og på startplassen kjente vi termiken mot ansiktet. Denne gangen orket jeg ikke vente på at alle de andre skulle somle seg i gang så jeg startet som nummer tre. Det etter å ha overvært ytterligere fire bomstarter. -Og for en herlig følelse. Her gikk det bare en vei. -Opp, Opp, Opp. Utfordringen var i alle fall ikke å finne løft.

Engstelsen dukket opp da jeg var på vei oppover i en fart med 5 m/s og ikke klarte å komme meg ut av løftet. Ørene ble lagt inn og kursen ble lagt medvinds inn mot dalsiden. Det hjalp og jeg kom meg igjen ned til litt mer behagelige høyder. Der streifet jeg over start og utstøtte et aldrig så lite primalskrik. Der nede var de i gang med å hente en av mine nye tyske venner og vingen hennes ut av et kratt ca 10 meter nedenfor starten. Alt så ok ut så jeg fløy bekymringsløst videre mens jeg øvde meg på å skru termikk. Om jeg ikke hadde bestemt meg tidligere gjorde jeg det i alle fall da. -Vario skal kjøpes, og det raskt!

Her var jeg på Tenerife og nøt utsikten mot havet og alle de glodvarme strendene. De som synes badestrender og solfaktor 25 er paradis på jord har neppe opplevd det jeg akkurat nå er i ferd med å gjøre.

Landingen gikk perfekt og Mike ga meg litt skryt for at jeg prøvde å skru termikk og at det gikk så bra. Vi ble enige om å dra ned til kysten ved Los Christianos for å fly kysthang. -Endelig. Tenkte jeg. Da kan jeg få kjøpt et engangskamera og få dokumentere at jeg virkelig har flydd her. I Los Christianos tok vi en kopp kaffe og et par røyk. Selvkjøpte denne gangen. Etter at vi hadde sett på landingen og betraktet vinden, ble Mike litt bekymret. Vinden var litt skrå på fjellet og han hadde ikke lyst på 25 minutters gange på toppen av fjellet for å risikere å gå ned i gjen. Noe jeg for min del var helt enig i. Mike tok til ordet og så på meg. "Wollen wir dann lieber richtig Termikk fliegen?" Ikke noe ville passe meg bedre enn det siden dette stedet lignet mistenkelig på forholdene i Bodø. Det representerte med andre ord ikke noe nytt for meg.

Vi pakker opp den slitne folkevognsbussen igjen og kjører ca en halv time. Vi er fortsatt ved kysten men kjører opp i omtrent 370 m.o.h. Denne plassen var mer etablert enn det første stedet vi fløy. Her var det allerede fem, seks vinger i lufta. De fleste var spanjoler eller innfødte og ut i fra deres oppførsel følte vi oss ikke veldig velkomne. Mike fortalte at dette veldig ofte var gærninger som blant annet hadde som mål å fly for å gjøre inntrykk på damene. Jo galere du var i lufta jo mer ansett var du. Utlendinger var visst noen pyser og pyser hadde ikke noe her å gjøre. Men vi fikk da plass ved starten.

Denne gangen var jeg først ut. Vinden var svak og skiftet ofte retning. -Termikk, termikk, termikk. Tenkte jeg. Tre meter nedenfor start bar det rett til himmels med ubehagelig mye rusking og husking. To små 20% innklapp på kort tid tok i fra meg litt av gleden i begynnelsen av denne flyturen. Men vingen, Nova Axon 26 oppførte seg greit. I innklappene dreide den minimalt og de var lette å få ut. Etter at nervene var roet bestemte jeg meg for å fly så langt ut mot kysten som mulig. Noe jeg etter en stund måtte gi opp. Uansett hvilken vei jeg fløy (Stirup var ikke tatt med) gikk det igjen bare oppover. Selv med ørene innlagt var skreik det i varioen. -Ja, ja. Tenkte jeg. Hvis gud finnes et eller annet sted der oppe kommer jeg kanskje på en snarvisitt en eller annen gang i ettermiddag.

Når man ikke er vant til slike høyder blir den sterke susen i linene og en skrikende vario snart til en belastning og jeg var glad jeg til slutt fant meg en vei ned. Vi landet på en svær betongplatting midt i et motorveikryss. Den ene tyskeren landet selvfølgelig midt på midtstripa på motorveien og sørget for en aldri så liten trafikkork. Det skulle tatt seg ut om han ble kjørt ned av en fartsblind øyboer.

Vel nede kom refleksjonene om hva jeg hadde opplevd og en aldri så lite stolt følelse. Spesiellt da Mike kom ned etter sin imponerende flytur og fortalte meg at det så ut til å bli en god flyver av meg.

Vi pakket sakene på nytt og Mike lurte på om vi hadde lyst på en tur til. Selvfølgelig hadde jeg lyst til det, men de andre fem tyskerne, som nå hadde blitt fire pga en forstuet hånd mente de hadde tid nok på de 14 dagene de hadde igjen på Teneriffe. Jeg stresset derfor ikke og innfant meg med at dette var egentlig langt mer en jeg hadde drømt om før jeg kom hit.

Vel tilbake hos Mike og Sabina ble jeg budt på en iskald øl. Vi snakket litt om hvordan vi har det i Bodø og at jeg mer enn gjerne ville komme tilbake til Tenerife. Gjesterommene hos Mike og Sabina besto av tydelig hjemmelagede hytter og en hule. Med andre ord er ikke Miks og Sabines lille "slott" og verden synonymt med tursistmaskinene nede i byen. Her var det miljø og gjestfrihet og som skapt for å slappe av.

Mens jeg sitter her på flyet, nå 1 time fra Gardermoen har jeg satt meg et mål. Jeg skal tilbake til Tenerife, fly hele dagen, spise gode middager på landsens restauranter om kvelden og sove i en hule om natten. -Det er det jeg vil kalle ferie.

For mer informasjon og bilder: Kontakt Mikkel